Tidlig om ettermiddagen gjorde vi oss klar til å reise til Firenze. Gps’en beregnet 58 minutter kjøretid. Veiene mellom Colle val d’Elsa og Firenze var gode, og kjøreturen gikk knirkefritt. Da vi kom til Firenze hadde vi store problemer med å finne parkeringsplassen “Parcheggio Sant’Ambrogio” som vi hadde lagt inn som destinasjon. Like greit kanskje, for vi fant gratis parkering i Via Giovan Battista Niccolini, bare noen gater bortenfor der den opprinnelige parkeringen angivelig skulle ligge.

Det var en spesiell opplevelse å gå inn Firenze. Husene var høye og liksom lutet seg innover, slik at gatene ble som smalganger der lyset trengte ned som en stripe i midten. Vi brukte ca 15 minutter på å gå fra parkeringen til Piazza della Repubblica, og selv om vi ikke visste veien, fulgte vi bare strømmen av det som så ut som turister. Vi gikk en runde i området, så litt i butikker, og beundret gatekunstnernes ferdigheter. Den eneste severdigheten vi hadde tenkt å prioritere å få med oss, var Cattedrale di Santa Maria del Fiore. Et fantastisk byggverk, hverken mer eller mindre.

Vi slo oss etterhvert ned på “Osteria del Proconsolo” og bestilte pizza. Det var enighet om at dette var den beste pizzaen vi hadde spist i Italia, og den står fremdeles ubeseiret på pizzapallen.

Vi ruslet mot bilen, og på veien tilbake hadde det poppet opp små utendørsserveringer og barer som vi var ganske sikre på ikke var der da vi kom. Fremme ved bilen oppdaget vi at det lå en restaurant der vi hadde parkert. Sjelden har vi følt oss så beglodd, for samtlige med vindusbord trykket nesen mot vinduet da vi satte oss i bilen for å kjøre. Regner med det var på grunn av bilen, og ikke mor sine smekre ben ( kritthvite med røde, bulende myggstikk).

Firenze var en hyggelig by, og vi ble sjarmert av det lille vi fikk med oss. Vi var skjønt enige om at vi ønsket oss tilbake, men da som en oval helg uten barn.

Ved ankomst til Mensanello fikk vi et kart med severdigheter fra nærområdet sirklet inn. Vi besøkte Siena i går, og i dag står San Gimignano for tur. Byen ligger ca 30 minutters kjøretur unna Tenutta de Mensanello, og med 180 km på bilen er det en helt overkommelig tur uten å måtte tenke på lading på vegen.

San Gimignano er kjent for sin middelalderske arkitektur og sine 14 tårn i varierende høyde. Den er en del av UNESCOS verdensarv. En høy bymur omkranser byen som ligger majestetisk tronende på et høydedrag. Det var et spektakulært syn å kjøre den i møte. All parkering er organisert på utsiden av bymuren, og er godt skiltet med opplysninger om antall ledige parkeringsplasser.  Vi parkerte på parcheggio 3, rett og slett fordi det var der det var mest ledig parkering.

Det tok ca 4-5 minutter å gå fra parkeringsplassen og opp til byporten. Vi gikk trappene, men det var også heis der for de med barnevogn og andre trappemessige utfordringer. Det var i grunnen turister over alt inne i byen. Vi var en stund usikre på om det var fastboende italienere der i det hele tatt. Uansett, byen var flott. San Gimignano kan skryte av flere kunstmuseer, et ornitologisk museum, og selvfølgelig et torturmuseum. Vi brukte tiden vår godt, så istedet for å gå på museum, gikk vi for å kjøpe gelato på Piazza della Cisterna. Vi var i San Gimignano et par timer, og da hadde vi skaffet oss et akkurat passe overblikk til å være fornøyde. I morgen blir det tur til Firenze hvis alt går etter planen.

Dagene går med til bading, soling, god mat og drikke på Mensanello, men med så god lokasjon måtte vi besøke noen av byene rundt. Siena var først ut, 30 minutters kjøretur unna.

Siena er et «must» å besøke, en normal by med butikker og innbyggere, i tillegg til alle oss turister. Dette var første byen vi besøkte og vi ble litt imponert av arkitekturen. Innbyggerne var hyggelige og det var lett å finne frem. Når solen synker bak den toskanske horisonten, er et besøk til Siena en fin avslutning på dagen.

I Siena parkerte vi i parkeringshuset Parcheggio Il Campo. Dette ligger rett inn forbi bymuren, med kort gåavstand til Duomo di Siena til 2 euro per time.

Sjette dag ut i turen og vi var klar for siste kjøreøkt i denne omgang. Dagens mål var Tenuta Di Mensanello i Colle Val d’Elsa, vårt feriekrypinn for de neste ti dagene. Frokost ble inntatt på hotel Brandoli, bil pakket og kurs satt mot ladestasjon i Modena, dagens eneste ladestopp.

Sjåføren var småspent på trafikken i Italia, men ble positivt overrasket over veier og kjørestil. Ut av Verona fulgte vi E45 og A22, begge strøkne motorveier der det var lett å ligge på fartgrensen slik at kilometerne gikk fort unna.

Det er vel å banne i kjerka, men trafikkflyten her var mye bedre enn på et av nabolandenes autobahn.

Modenaladeren ligger ved hotell Hotel Real Fini Baia Del Re, tilsynelatende uten vei helt frem til laderen, i følge bilens navigasjon. Vi kjørte frem til hotellet, lurte på hvor laderne var, og endte med å sende ut en speider for å finne stasjonen. Logisk nok var den plassert på hotellets bakside, slik av vi måtte gjennom bommen inn til hotellets parkering. Det gikk fint å komme inn der, når bomvakten omsider oppdaget oss.

En kort kjøretur etter lading i Modena, ble veiene smalere og omgivelsene begynte å ligne Toscana slik vi har sett på bilder og i «Under the Tuscan Sun».

Navigasjonen ledet oss frem til Tenuta Di Mensanello, der vi ble tatt i mot av Carla som sjekket oss inn og viste vei til gårdshuset og leiligheten vi har reservert.

Med frokost inntatt og bil pakket, satt vi kurs for Brennerpasset og Verona. En rask sjekk på Google Maps viste at turen kunne ta rundt tre timer. Det var om morgenen, før trafikken hadde tatt seg opp, så vi tenkte dette ville bli en fem-timers tur med lading og litt kø på veiene. Det var optimistisk, navigasjonen i bilen indikerer trafikktetthet med fargene grønn, oransje  og rødt, tilsvarende nettversjonen av Maps. Vi kjørte fra Hotel Dollinger Innsbruck med 260 km tilgjengelig rekkevidde på bilen, ladet litt på ladestasjonen rett over grensen til Italia og kjørte videre mot Verona, 100 meter, før trafikken stoppet. Resten av strekningen på kartet ble rødere og rødere, og så begynte det å regne. Der satt vi, med øsende regnvær og 18 grader ute. Laber sommerstemning i bilen da, men noen timer senere plugget vi bilen i ladestasjonen i Affi, i 32 grader og sol.

En kort kjøreøkt etter ladingen, sjekket vi inn på hotell Brandoli, Verona. Resepsjonisten på hotellet var hyggelig og solgte oss billetter til buss 13, med stopp utenfor hotellet, 15 minutter fra Verona sentrum. I Verona minglet vi med de andre turistene og spiste pizza til middag, selvsagt. Fin avslutning på en lang dag.

Tilsammen brukte vi åtte timer på strekningen Innsbruck- Verona.

Etter kjekt besøk i Legoland Günzburg i går og hyggelig overnatting på hotell Fürstenhof Kempten, kjørte vi 45 minutter videre sørover til Schwangau, for å kikke på Neuschwansteinslottet. Her kom vi i titiden, god timing for å slippe unna hordene med japanske turister med solparaplyer, munnbind og selfiestenger. Slott Neuschwanstein er imponerende og verdt et besøk. Tips: parker på parkeringsplass P3 og bruk «stien» som går fra P3 opp til Neuschwanstein, da er du oppe på 20 minutter.

Med slottsopplevelsen friskt i minne, fikk vi en fin tur opp til Innsbruck. Mellom Schwangau og Innsbruck er det ladestasjon i Lermoos. Der var det så koselig at vi endte med et unødvendig ladestopp, sammen med nylaget americano og en is på Ducatibutikken ved siden av ladestasjonen…

Vi forlot Lermoos (sjåføren ble imponert av Zugspitze) og kjørte gjennom Fernpasset videre til Innsbruck. Ankom Innsbruck i fire-tiden, helt supert for en spasertur i byen. Vil du lære mer om Innsbruck kan du gjøre det her, sjåføren avsluttet dagen med en fisk til middag.

Etter to dager med kjøring, brukte vi tredje dag i Legoland Günzburg. Som resten av Bayern var parken strøken og fylt med hyggelige tyskere. Attraksjonene tilsvarer de i Billund, bortsett fra legobyene som hadde tysk tema. Litt ut på dagen kom et vannvittig regnvær, så vi avsluttet besøket og evakuerte til bilen som sto parkert, fulladet, ved hovedinngangen. (Nevnte jeg at vi ble geleidet frem til gratis elbillading når vi ankom parken?)

Dag 1 kom vi til Hirtshals som planlagt 07.30 til sol og dansk sommer. Bilen hadde 280 km rekkevidde tilgjengelig, og vi kjørte mot første ladestasjon i Randers. Her møtte vi selvfølgelig andre nordmenn på tur, men også et par urinnvånere. De syns det var kjekt å treffe nordmenn på tur, og vi syns det var passende at første ladestasjon lå ved siden av Randers eget Graceland, en kopi av huset til peanøttsmørkongen selv. Med litt prat og sparking på en ball, ladet vi mer enn det bilen mente vi burde lade og kjørte videre mot neste stasjon i Rødekro, 18 mil lengre sør.

På vei mot lader i Rødekro mente bilen vi burde lade i 15 minutter før vi kjørte videre mot Hamburg. Når vi kom til ladestasjonen var det kø, og etter ti minutter fikk vi koblet til laderen. Etter to minutter med lading fikk vi «beskjed» av bilen om at vi kunne kjøre videre til neste lader i Busdorf. Det var vi helt klar for. Rakk så vidt å slå av en prat med en danske som fortalte at det «alltid» var kø på Rødekroladeren, og når vi fikk tenkt oss litt om ble det klart at lading i Rødekro var helt unødvendig, vi hadde nok rekkevidde til å kjøre fra Randers til lader i Busdorf, uten å lade mellom. Med andre ord: start med rundt 300 km rekkevidde i Hirtshals, så er det kun nødvendig å lade i Randers på turen gjennom Danmark.

I Hamburg overnattet vi på Novotel Suites Hamburg City; helt OK, forholsvis billig og med egen garasje for gjester. Novotelhotellene pleier å være strøkne og super for familie på tur, men dette var modent for renovering. Det viktigste er selvsagt at rommet er rent, noe det var. For vår gjennomreise hadde det vært vel så greit med overnatting lengre utenfor sentrum, det hadde spart oss tid (knoting i lokaltrafikk) mellom hotellet og autobahn.

Neste dag var vi klar for økt videre til Rothenburg ob der Tauber. Det var bare å sette seg i bilen og kjøre, den guidet oss fra stasjon til stasjon (!), egentlig med perfekte avstander for en pause fra motorveien. Mye veiarbeid og sikksakkjøring mellom trailere i 150km/t blir fort slitsomt. Vi ladet tre ganger på de 57 milene mellom Hamburg og Rothenburg ob der Tauber, 8 timer kjøretid med ladestopp og køkjøring på grunn av veiarbeid…

Ladestasjon i Rhüden

Etter denne dagen var det perfekt å ankomme Hotel Rappen i Rothenburg ob der Tauber tidlig på kvelden. Riktig stemning ved innsjekk, flott familierom og en elbilivrig resepsjonist som mer enn gjerne ville tilby lading til bilen. Hva mer kan man ønske?

Avreisedagen har kommet og cruiseskipet Stavangerfjord frakter oss trygt med sin tilbakelente eleganse fra Bergen, via Stavanger til Hirtshals.

Etter ankomst i Hirtshals går turen sørover til Colle di Val d’Elsa, Toscana. Vi bruker god tid på turen nedover, fem dager med korte etapper, besøk i Legoland Günzburg og et slott eller to i Schwangau. Etter ti dager i Toscana setter vi kurs nordover mot Berlin for fem dagers byferie,  før retur til Hirtshals og cruise til Bergen.

I år kjører vi elbil og satser på at bilens egen navigasjon loser oss innom nødvendige ladere på veien. Danmark og Tyskland er godt dekket med ladestasjoner og vi kan tilsynelatende kjøre der vi ønsker uten for mye planlegging. I Italia er dekningen litt tynnere, men de rene transportetappene bør ikke by på utfordringer. Bilferie i Polen får bli en annen gang.

Fra Hirtshals går første etappe til Hamburg. Deretter blir ruten Hamburg- Rothenburg og der Tauber- Kempten- via Schwangau til Innsbruck – Verona- Mensanello i Colle val d’elsa- Innsbruck- Nürnberg- Berlin- Flensburg- Hirtshals.